Snipp, snapp, snute

Snipp, snapp, snute så var eventyret ute.

De siste dagene har vært en bergogdalbane av alle mulige følelser og tanker. Seks måneder er forbi, forventninger er innfridd, vennskap som er bygd er spredd utover hele kloden og her sitter jeg igjen med ingen ringere enn verdens beste meg.

Jeg har definitivt vokst på flere områder. Jakten på å bli verdens beste meg har vært både fantastisk og utfordrende. Alt jeg gjør er basert på valg. Noen valg enklere enn andre. Selvfølgelig er jeg verdens beste meg uansett hva jeg velger, for jeg ER den eneste meg. Men et valg har alltid flere utveier. Hva velger du?

For meg handler det om å finne kjernen i meg selv. Hjertet. Følge det hjertet mitt brenner for. Det Gud plantet der. Utforske, finne og bygge videre på de egenskapene Gud skapte meg med. Leve ut det Gud gledet seg over da han skapte meg. Jeg hvilke valg som fører meg dit og hvilke valg som fører meg bort fra å være verdens beste meg. Samtidig er det betryggende å vite at uansett hvilke valg jeg tar, er han alltid der. Om jeg faller, er han den første til å hjelpe meg på bena igjen. Ikke bare hjelper han meg på bena igjen, men han glemmer også hva som gjorde at jeg falt. Han applauderer meg og sier: DET er min datter. Mitt barn.

VEIEN VIDERE
Akkurat nå står jeg ved et veiskille hvor alt jeg kan gjøre er å stole på Gud og det jeg opplever han sier. Jeg prøver så godt jeg kan å lytte og det eneste jeg ønsker er å adlyde. Planen min var originalt og reise hjem etter disippeltreningsskole.
Men den siste måneden har jeg hatt opplevelsen av at Gud forteller meg å ikke dra hjem riktig enda.
Organisasjonen som jeg har vært på eventyr med (UIO), har også et universitet(university of the nations). Der har de en tre måneders skole som heter Biblical foundation for the arts (BFA). Den består at 70% dypdykk i bibelen og 30% skill training i dans, teater og sang. Jeg føler jeg er kallet til å drive med noe kreativt og jeg tror dette er en god mulighet til å bygge en bibelsk grunnmur for kallet mitt.

Jeg har søkt om utsettelse på visumet mitt og stoler kun på at Gud vil forsørge visum, skolepenger og en billett hjem til jul. Jeg setter utrolig pris på om du har lyst til å støtte meg i bønn. Og om du føler Gud utfordrer deg til å støtte meg økonomisk, er kontonummeret mitt:
2801.15.60638

Adressen er fortsatt:
Camilla Emilie Nordhaug
University og the nations
Biblical foundation for the arts
76-5851 Kuakini Highway #258
Kailua-Kona, Hawaii 96740

Alt hjelper!

Om du vil ha flere oppdateringer om den kommende hjertereisen, kan du sende meg en mail til: camilienordhaug@gmail.com

Til slutt vil jeg takke alle mine trofaste følgere for at dere har fulgt med hele denne tiden. Jeg har satt utrolig stor pris på kommentarer og tilbakemeldinger.

Ses til Jul!
Varme klemmer fra verdens beste meg.

Her er bilder fra graduation og siste dager med noen av mine absolutt favorittfolk:

Hei å hå

Akupunkturert fugleskremsel i universal studios

Location: Los Angeles
Skoleleder: Sør-Koreansk
Kost og losji: Koreansk kirke
Mat: koreansk
Mennesker: Koreanske
Kultur: Koreansk kultur
Regel i Korea#1: føtter er ekle
Regel i Korea#2 aldri gå barbent
Regel i Korea#3 føtter skal være på bakkenivå
Regel i Korea#4 særlig når vi spiser

Camilla i korea #1 blir stukket av en bie
Camilla i korea #2 UNDER FOTEN
Camilla i korea #3 Spiser middag
Camilla i korea #4 halter til bordet
Camilla i korea #5 koreanere peker
Camilla i korea #6 koreanere begynner å snakke
Camilla i korea #7 på koreansk
Camilla i korea #8 forvirret
Camilla i korea #9 koreanere gir meg en stol
Camilla i korea #10 ber meg om å brette ut foten
Camilla i korea #11 nervøs latter
Camilla i korea #12 snakkende koreanere
Camilla i korea #13 blir guidet inn på et rom
Camilla i korea #14 lukker døra
Camilla i korea #15 snakkende koreanere
Camilla i korea #16 forvirra
Camilla i korea #sitter med tærne flagrende i ansiktet til en koreanere som studerer foten nøye
Camilla i korea #17 koreaner tar fram nåler
Camilla i korea #18 OG STIKKER DE I MEG
Camilla i korea #19 akupunkturert
Camilla i korea #20 nervøs latter, høflig smil og et par modige tårer.

I går ble vi vekket syv på morgenen, ble fratatt alle telefoner og elektroniske dupeditter, ble kjørt 16 km bort uten mat eller penger, og bedt om å finne forsyninger og veien hjem ved hjelp av bønn. Min gruppe begynte å gå, vi spurte konstant Gud hvor han ville vi skulle gå. Først fant jeg et fugleskremsel i en pappeske utenfor et hus:

Jeg bare: “WHOOO!
De andre bare: “Hva driver du med?” Og jeg bare: “jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den”
Etter en stund, mens vi vandret gjennom et nabolag med et fugleskremsel på skuldra, kom det en eldre dame bort til oss og sa: “hva er det dere driver med? Vil dere ha litt vann?” “Seff” svarte vi og fikk to iskalde vannflasker hver. Vi spurte om vi kunne be for henne og sønnen hennes. Da vi var ferdige, gikk sønnen inn i huset og kom tilbake med et kort. Det viste seg at han jobbet i universal studios og han ville vi skulle ringe han og si ifra når vi ville komme. Gratis. Vi bare:”thank you Jesus”.
Jeg kalte fugleskremselet opp etter han. Gilbert. Etter en stund fant vi ut at fugleskremselet var en jente, så Gilberta ble navnet.
Videre gikk vi hele veien tilbake, vi fant veien og fikk gratis mat da Gud fortalte oss at vi burde gå til en burgersjappe og en donutsjappe.

Hei å hå!

Hallo Los Angeles!

JEG LEVER!
Etter en 17timers biltur fra Cape town til Johannesburg, en 10 timers flytur til Frankfurt og en 11 timers flytur befinner jeg meg nå i Los Angeles!
I Sør-Afrika hadde vi senger, ferdiglagd mat, internett og biler. Her, i Amerika sover vi på gulvet i en hytte i fjellet, lager vår egen mat, går 30minutter til Starbucks for å få internett og håper på å bli fraktet hit og dit på mirakuløst vis. Spennende.

Cape Town var forresten awesome. Meg og table mountain:

Bursdagsfeiring:

Den beste gaven jeg fikk var en boblepistol. En pistol som skyter såpebobler. Jeg smuglet den med meg til LA også. Jeg tror klassekameratene mine er veldig fornøyde med det. Hvem vil ikke bli bombardert av såpebobler?

Og litt landskap:

Hei å hå!

Hadet Betlehem, hallo Worcester

Første måned av outreach er over, og vi har nå forflyttet oss til Worcester, like utenfor Cape Town i Sør-Afrika. Her er en liten film jeg lagde om livet den første måneden i Betlehem, Sør-Afrika.

På fredag dro vi til et fattig nabolag. vi fant en gammel kommunehall med en passelig stor scene og et bittelite skifterom. Ingen visste at vi skulle komme. For å trekke folk til forestillingen vår gikk vi rundt og slo på trommer, spilte høy musikk og fortalte hva som skulle skje. Vi hadde to show, og det endte med at det kom 500 mennesker på begge forestillingene.

Før vi startet fortalte Jesus at han ville helbrede mennesker. Jeg og Mirjam fra Sveits ba om at han måtte vise oss tydelig hvem han ville helbrede. Vi ba om at en pil måtte peke ned på den det gjalt. Da det var tid for helbredelse, sto det plutselig en dame foran oss. Hun hadde en KJEMPEHATT på hodet. Vi spurte om hun var syk, hun sa ja, vi ba og hun ble frisk. Gud er god. Også har han humor.

Etter siste forestilling den kvelden, var det min tur til å fortelle alle disse menneskene min historie. Jeg ante ikke hvilken del av min tro jeg skulle fortelle, men Gud snakket gjennom meg. Massevis av mennesker forstod at det er virkelig den kvelden. De aksepterte Guds kjærlighet. Et privilegium å være en del av.

MEN! Nå er vi på et nytt sted, ny by, nye mennesker og nye intrykk. Jeg liker det. Jeg har også lært Stacie fra Hawaii norsk:

Også har jeg holdt en babyløve:

Hei å hå!

Gud, kos, frieri og mais

FRIDAG!
Mandag er fridag, da kan vi gå på kjøpesenteret og ha Internett og mat og oppdatere blogg og sånn.

Hjernen min har litt vanskelig for å skrive på norsk merker jeg, men dere får bare bære med(?)

Anyways!
Denne uka har vi blant annet opptrådt på et kjøpesenter og i en kinosal. Hver gang vi opptrer, snakker vi med publikum etterpå. En av dagene fikk jeg snakke med og be for en tenåringsjente. Da jeg ba for henne, fortalte Gud meg at jeg måtte fortelle henne at han er pappan hennes, og at han elsker henne selv når hennes jordlige far ikke kan stille opp. Så da fortalte jeg henne det. Senere fikk jeg høre at moren hennes er død og at faren er alkoholiker. Gud er så god. Jeg har møtt mange mennesker og historier. Jeg smelter hver gang:

I Sør-Afrika er det vinter to måneder i året. Det er de to månedene vi er heldige å tilbringe her. Siden det er sommer resten av året, prioriterer de strøm og penger på avkjøling i steden for oppvarming. Derfor blir det mye klemming og koselig stemning blant oss jentene. Men det er jo noe av det jeg er skapt for:

Jeg har også blitt fridd til. Han bare: “liker du svarte menn fra Afrika?” I min snevre, vennlige verden svarte jeg selvfølgelig: “du vet, svart eller hvit, spiller ingen rolle, alle kan være mine venner.” Han bare: “jeg elsker deg og vil reise verden rundt med deg. Er det greit?” Jeg bare: “men..!” Og han bare: “hva heter du forresten?” Også løp jeg.

I Norge er det steiner, barnåler og blader på gangstiene. Her er det steiner, barnåler og MAIS!:

Jeg må igjen skylde på min snevre, uinformerte hjerne. Jeg trodde (nesten) (Sorry pappa) at mais vokste i hermetikkbokser på Rimi? Men sannheten er….
DE KOMMER FRA MAISPLANTER! Og de er overalt her! Jeg fikk æren av å høste et par av dem en dag. Det var akkurat som å pakke opp julegaver fra naturen:

Hei å hå!

Hallo Sør-Afrika

Sør-Afrika. Hva kan jeg si? Vi har bare vært her en uke, men hodet og hjertet mitt er allerede stappfullt av nye inntrykk. Vi bor i en liten by som heter Betlehem. “Campusen” her består av to familier, syv studenter og oss, 34 uhøflige utlendinger. Landskapet er utrolig vakkert:

I løpet av den siste uka har vi fremført showet vårt på et rehabiliteringssenter og i et par kirker. En dag dro vi også til det fattigste nabolaget i nærheten, pusset opp en nedslitt gammel kirke og holdt forestilling for dem på kvelden. Folk er overveldet og rørt til tårer. Det gleder hjertet mitt. Etter hvert show forteller en av oss hvorfor vi gjør det vi gjør, og etterpå ber vi for dem. Det føles utrolig godt å ha en mening med det jeg gjør og bringe håp og forandre menneskers hjerter:

Idag er den første fridagen etter vi kom hit, så vi dro på safari! Whoo! Jeg møtte disse majestetiske slappfiskene:

Denne tøysekoppen:

Sinnataggen:

Og denne skjønnheten:

Hei å hå!

Hadet Hawaii. Hallo Sør-Afrika

I dag er dagen da vi er ferdig med undervisningsfasen, produksjonen er perfeksjonert helt ned til den minst erfarne danserens tåspiss, wallmart er robbet for adaptere, sovesposer, deodoranter og tamponger, koffertene står pakkeklare i hjørnene og matkøen blir mindre og mindre for hvert måltid. Mange av skolene har allerede dratt av gårde til verdens nasjoner for å tjene og elske mennesker slik Jesus gjorde og for å være vitne til den hellige ånds arbeid. På tirsdag er det vår tur og jeg merker jeg sitter med blandede følelser. Det gikk ikke opp for meg før IGÅR at vi faktisk drar til Sør-Afrika om et par dager. Jeg har vært på Hawaii i tre måneder, men outreach har liksom føltes så fjernt. Jeg tror hodet mitt har hatt nok med å absorbere alt av undervisning, mens hjertet mitt har gått gjennom en forvandling for å bli verdens beste meg, samtidig som kroppen min har konsentrert seg om dansetrinn, sterke armer, pointede tær, lave skuldre, synkronikk og harmoniske toner.

En del av meg kommer til å savne denne nydelige øya, min gode seng, Oreo-kjeks, pannekaker til frokost og raskt Internett. En annen del av meg er sprekkeferdig til å oppleve nye landskap, nye impulser og dager med annerledes program.

Vi hadde premiere på showet vårt på fredag. Stor suksess. Tilbakemeldingene var mange og gode. Vi pakket sammen showet og er klare for å ta det med til Sør-Afrika, LA og Las Vegas hvor vi skal fremføre i blant annet teatre, kirker og fengsler. Vi skal også ha workshops og hula-timer for danseglade kidz.

Forventningene er store og jeg tror Gud har en mening med det. Jeg tror han vil bruke oss flittig mens vi står på scenen og danser, synger og spiller for hans ære. Jeg tror Den hellige ånd vil arbeide i publikums hjerter, mens englene vil danse med oss på scenen. Jeg tror store ting kommer til å skje i Jesu navn. Jeg føler meg beæret. Wow.

Her er vi:

Jeg elsker denne gjengen.

Hei å hå!

Fakta

1. Det bor fem millioner mennesker i landet Norge.
2. I staten California bor det 38 millioner mennesker.
3. Norsk er et svært sjeldent språk
4. Norsk er vanskelig å snakke
5. Få vet hvor Norge ligger
6. Det går ikke an å skrive på ett språk mens du snakker et annet.
7. Det norske alfabetet har tre ekstra bokstaver. (Syns vi skal glede oss mer over det)
8. En nordmann kan snakke med en svenske og en danske.
9. En nordmann kan norsk, svensk, dansk, engelsk og ofte et c-språk.
10. Det er fem språk
11. Mange kan kun engelsk.
12. Tenk på det!
13. Sykt..
14. Sveitsere syns folk fra Lichtenstein og Hamburg er teite.
15. Sveits-tysk er mye finere enn tysk-tysk.
16. Om to uker reiser jeg til Sør-Afrika
17. Gud elsker hvert eneste menneske av hele sitt hjerte.
18. Han står bare der med åpne armer og vil ta deg til seg.
19. Jeg bor på en vulkan.
20. Jeg dro til toppen av vulkanen i går.
21. Den så slik ut:

21.vi leide en rød Jeep.

22. Vi leide også en snakkende GPS som fortalte oss eventyr og anbefalte oss og sjekke ut et fossefall vi passerte:

23. Rød jeep er ubehagelig å kjøre når du ikke er så veldig lang.
26. Ellers har jeg det bra.

Hei å hå

Honolulu!

JEG BEKLAGER!
Har vært uten telefon og Internett og det hele, men nå er jeg på bena igjen.
Forrige uka hadde vi mye samtale og helbredelse via rådgiving og bønn og samtale. Vi brant opp fortiden vår:

Det føltes godt.

På fredag fløy jeg til Honolulu!!! Honolulu ligger på øya Oahu og er Hawaiis “hovedstad”. Vi var syv jenter fra syv forskjellige land som reiste sammen:

Hva kan jeg si? Det var intenst.

Flyturen tok ca 40 minutter og jeg satt sammen med Kaori fra Japan:

Det første hun gjorde var å ta fram et blad. Hun leste det baklengs. Videre spurte hun hva slags alfabet vi har i Norge. Da jeg fortalte at vi hadde det samme som engelskspråklige ble hun sjokkert. Hun bare: “ETT ALFABET OG SÅ MANGE SPRÅK?!” Jeg bare:”jah, tenk på det!”

Resten av helgen gikk fint, bortsett fra at vi ble rundlurt av bilutleieren, hotellet ikke hadde mottatt reservasjonen vår, jeg fikk en allergisk reaksjon og at vi mistet flyet hjem.

MEN! Jesus var jo med oss, så vi fikk levert bilen et annet sted og betalte halvparten av det den slue bilutleieren forlanget, hotellet beklaget og ga oss en billigere natt, den allergiske reaksjonen gikk ned etter bønn, pizza og mye vann, vi fikk nye flybilletter for 4$ som tilsvarer 24kr, og sist men ikke minst -vi fikk en ekstra dag i Honolulu.

Ellers var turen mer eller mindre en berogdalbane.
Lørdag kjørte vi øya rundt med bil. Vi dro til Sunset beach. Da vi endelig hadde lagt oss ned på den nydelige stranda begynte det å regne. Men vi ga ikke opp! Vi lå der mens det vekslet mellom sol og regn og latet som vi ikke lot oss irritere.

Vi dro deretter til et lite sted hvor vi spiste thai mat. Vi var alle enige om at det var det beste vi hadde smakt på lenge. -helt munnen min hovnet opp og magen min plutselig var full av røde prikker. Det ble en rolig kveld..

Søndag, derimot dro vi til Waikiki beach:

Ettermiddagen gikk til shopping og middag på Hard-rock cafe:

Det føltes som om dagen var redda. Da vi trodde helga ikke kunne bringe oss mer uflaks, endte den med at vi mistet flyet hjem. Null stress, Mamma. Det var flyselskapets feil. Lang historie.

Vi fikk en ekstra dag i Honolulu! Og alle hjerter gledet seg. Ikke si det til resten av klassen. Da vi kom tilbake ble vi enige om å ikke være for begeistret.

Ett eventyr i pluss.

Jeg har også glemt hvordan jeg skriver norsk. Det beklager jeg.

Hei å hå!

Amerikaneren

Denne uka har vi hatt om “Kingdom sexuality” Av Kenny Jackson:

Vi var innom alt fra hvordan samfunnet har blitt slik det er idag til ekteskap til pornografi, til homoseksualitet, til dating. Om du lurer på hva jeg lærte, eller mine tanker rundt et tema, er det bare å spørre meg på mail eller Facebook. Personlig prøvde jeg å separere hva som hadde sitt grunnlag i Bibelen og hva som hadde grunnlag i den amerikanske kulturen av det som ble presentert. Jeg fikk virkelig kjenne på kulturforskjeller denne uka. Det inspirerte meg til å skrive et lite dikt:

En enslig Nordmann til Amerika dro
Tenkte med seg selv; det kan da ikke være noen forskjeller mellom oss to?
Amerikaneren ser jeg jo på skjermen hver dag.
Vi er da på samme lag.

Enda hun trodde hun visste det meste
Tok det ikke mer en en uke før hun sin sak måtte reste .
Kulturforskjeller? Javisst!
Som forskjellen mellom en melkesjokolade og en twist.

For det første er språket rarere enn du tror.
La meg ta deg til et bær som i Norge gror.
Strawberry er bærets engelske navn. Likevel klarer jeg ikke ta det til min favn.
Jordbær er det norske ordet.
Det kommer fra jorda, vi er på sporet.
Straw derimot, jeg blir helt ør.
Mener de et bær lagd av sugerør?

I tillegg kan jeg med sikkerhet stadfeste
At Amerikanerens selvtillit ei er den verste.
Å skryte av seg selv er ikke no tess
Mens nordmenn ser på seg selv som et mess.
Amerikaneren kan si: jeg er av de beste
Mens nordmannen sier: njæ, jeg er som de fleste.
Når sannhetens øyeblikk kommer til hell,
viser det seg at nordmannen er profesjonell.

Et hyggeligere folk du sjeldent møter.
Sjekk det ut neste gang du på en amerikaner støter.
Selv om du bare sier hei,
spør de alltid: hvordan går det med deg??
Nordmannen tenker: wow! Han bryr seg om meg!!
Og er klar til å brette ut om hvordan hun føler seg.
Men amerikaneren er allerede gått forbi
I det nordmannen åpner munnen for å si
At hun enten er trist eller har det triveli’

Amerikaneren er derimot vanskelig å utbrette.
Småsnakk er enkelt, men det er hardt å dypt inn i hjertet smette.
Når amerikaneren synes å føle seg trist,
Er det lett og bemerke, sikkert og visst. Men spørre du flere ganger må:
Har du det bra? Hva tenker du på?
I nordmannens tanker er det nok med én gang.
Jeg vil jo ikke føle at det er noe tvang.
Men amerikaneren sier aldri stopp.
Hvis han skjønner det er noe galt,
gir han aldri opp.

Det beste med amerikaneren må friheten være.
Du kan danse i gata og være den sære.
Gentlemannen vil jeg heller ikke glemme.
Amerikaneren gir deg sitteplass og er ikke redd for å klemme.
Følelsene er utenpå og gråte kan han lett
Selv om han står på en scene og vet at han blir sett.

Til ære for verdens hyggeligste folk:)
Hei å hå!